Den 23. september holdt Astronomiforeningen i Agder høstens andre møte. De 20 personene som hadde møtt frem skulle høre Lewis Houck fortelle om reisen til Sibir med DSE for å se på den totale solformørkelsen der.

En visste på forhånd at totaliteten på solformørkelsen i Novosibirsk ville vare i 2 minutter og 19 sekunder. Dette var ikke den plassen på jorden der totaliteten denne gangen ville vare lengst, så hvorfor reise helt til Novosibirsk? Det var flere gode grunner til dette forteller Lewis. Når en skal velge et observasjonssted til et slikt naturfenomen, må en ta hensyn til tre viktige variabler: lengden på totaliteten langs skyggens bane, statistikken for lokale værforhold under den aktuelle årstiden langs skyggens ”reiserute”, og tilgjengeligheten samt infrastrukturen for de mest aktuelle observasjonssteder.

I og med at Novosibirsk er en såpass stor by (Russlands 3. største) tilfredsstiller den kravet til en praktisk tilgjengelighet og brukbar infrastruktur med bl.a. flere hoteller og spisesteder å velge fra. Og dette er ikke en selvfølge i et så stort og øde område som Sibir, og da særlig sørover mot Mongolia og Gobiørkenen, hvor klarværsstatistikken hadde vært noe bedre, på bekostning av kortere totalitetstid. Lengre nord for Novosibirsk varte totaliteten litt lenger, men der var værprognosene mindre gunstige. Det falt seg derfor som et naturlig kompromiss å velge Novosibirsk i det sørlige Sibir som observasjonsstedet, og etter den metrologiske statistikken for dette området var det i alle fall en 50% sjanse for å se Solen.

Lewis forteller at reisen var en opplevelse på mange måter. For eksempel skulle flyreisen vise seg å bli mer dramatisk enn forventet da flyet hadde problemer med ett landingshjul da de skulle lande, men det gikk heldigvis greitt. Etter flyreisen reiste ekspedisjonen videre med tog i hele 2 døgn gjennom Sibir, og Lewis sier en virkelig fikk en følelse av hvor stort dette enorme landområdet er. Toget de reiste med var svært gammeldags, nærmest som et klenodium. Det var som å gå 50 år tilbake i tid. Toget stanset sjeldent, og en måtte da benytte anledningen til å trekke litt frisk luft og strekke litt på beina når anledningen bydde seg. Lewis forteller han ved én anledning var nær ved å miste toget. Han oppdaget plutselig at han var den eneste igjen på perrongen og toget begynte å rulle. Ikke visste han helt hvilken vogn han hørte til på toppen av det hele! Og ikke hadde han pass, penger eller billetten på seg, og derfor ble han viftet vekk da han forsøkte å komme seg om bord. Nesten med livet som innsats klarte han og kaste seg opp på i toget i sisten liten. For å utnytte den lange tiden på toget var det lagt opp til foredrag under store av reisen. En fikk dermed ikke tid til å kjede seg, og reisen gikk i grunn ganske fort, sier Lewis.

Møte med russisk kultur var ikke alltid like enkel. Få normenn snakker russisk, men de fleste behersker i hvert fall litt engelsk. Engelskkunnskapene til russerne er imidlertid ikke spesielt bra, og dette voldte av og til en del problemer og det oppsto ikke få ganske komiske situasjoner. Lewis forteller imidlertid at en person i reisefølget kunne heldigvis snakke litt russisk og at dette reddet dem mange ganger. Turen ble også brukt til en god del sightseeing. Lewis viste oss flotte bilder fra Moskva med bl.a. Kremel, romfartsmuseer og Stjernebyen (hvor kosmonauter og romturister får opplæring).

Omsider kom DSE-ekspedisjonen frem til Novosibirsk, hvor de bl.a. fikk besøkt den kjente teleskopfabrikken TALL. Etter flere forberedende foredrag og en økt med solfilterbygging, var den store dagen endelig kommet. De hadde leid et jordet én time sør for byen langs skyggens sentrallinje, og møtte opp en time forut for formørkelsen slik at en hadde tid til å sette opp det en hadde valgt å ta med seg av utstyr. I Novosibirsk hadde det på formiddagen vært lett overskyet og de fryktet det verste. Imidlertid var himmelen nesten skyfritt da de ankom observasjonsstedet, og de kunne derfor nyte solformørkelsen i all sin prakt. Ekspedisjonen fikk med andre ord se det de kom for å se, og Lewis viste oss egne bilder som han fikk tatt av naturfenomenet, både gjennom sitt medbrakte 4-tommes speilteleskop og med en Canon 350D utstyrt med et objektiv på 270 mm. Det skulle vise seg at det ikke var helt enkelt å holde styr på flere kameraere og instrumenter samtidig innen de meget raske 2+ minuttene til totaliteten. Lewis hadde også forsøkt å dokumentere begivenheten med et videokamera, men da det hele var over, oppdaget han at kameraet ikke var skrudd på under totaliteten!

Lewis forteller mye positivt om organiseringen av DSE-turen. Det å reise så langt for å se en solformørkelse er en ting, men en får ganske mye annet med på kjøpet. En treffer likesinnede mennesker med en glødende interesse for astronomi, og en får også tid til å oppleve et land og en fremmed kultur mange kanskje ikke reiser til. Ut fra det Lewis kunne forteller oss virket det på alle måter som at dette hadde vært en svært vellykket og flott reise. Neste ekspedisjon går til Kina for solformørkelsen der i juni, 2009.

Etter foredraget til Lewis samlet vi oss ute på taket på UiA. Målet var å få øye på ISS i det den skulle fare over oss. Det tok ikke lang tid før vi fikk øye på den. For de som hadde problemer med å finne den med det første kunne formannen Trond Hugo Hermansen peke på den med foreningens nyinnkjøpte laserpenn. En kraftig grønn 50-watts laserstråle pekte opp på himmelen mot ISS, og det ble en smal sak å få øye på den. Med dette som siste innslag ble kvelden avsluttet.

Referent: Tommy Bøvang